Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 5: 1889




Dresden, 1. september 1889

I går sluttet Nibelungenring-forestillingene med "Götterdämmerung". For en som ikke er meget musikalsk, vil kanskje Nibelungenring-serien ikke så meget som flere andre wagnerske operaer gi den dypeste forståelse av den geniale mesters storhet. Og dog – jeg er ikke affektert når jeg sier, at aldri har musikk så helt revet meg med og gjort så dypt inntrykk på meg som tilfellet var flere ganger disse Wagner-aftener. Den store scene mellom Siegmund og Sieglinde i første akt av "Die Walküre", denne lovsang til kjærligheten i all dens frihet og ubundne kraft, var et av disse uforglemmelige øyeblikk, i hvilke man føler hjertet banke hurtigere, blodet ruller varmere, man våger nesten ikke å puste, et av disse øyeblikk, hvor man er helt maktstjålet, og som kun de største genier formår å skjenke. Det er en kjærlighetens triumfsang; kjærlighetens seier over blodets og ekteskapets bånd; bror og søster giende seg hen til hinannen under kjærlighetens allmakt denne månelyse natt i den gryende vår.

 

Braut und Schwester

bist du dem Bruder -

so blühe denn Wälsungen Blut!

 

Ovenpå "Die Walküre" kan jeg ikke nekte, at "Siegfried" virket litt matt og i lengden – ja, jeg må tilstå det – litt kjedsommelig. Og det tross sådanne perler som Siegfrieds store arie i 1. akt, "Nothung, Nothung, neidliches Schwert", og den fortryllende waldvogelsang i 2. akt. Slutningsscenen mellom Siegfried og Brynhilde, hvor den ulydige valkyrje får sin straff – å føle den jordiske kjærlighets makt, virket dog betagende. Fortreffeligere wagnersangere enn frl. Therese Malten og hr. Gudehus skal man visstnok også søke lenge efter.

Så må jeg til slutt nevne sørgemarsjen ved Siegfrieds død i "Götter­dämmerung". Praktfullere kan der vel ikke males med toner. Det er som hele naturen gav sin smerte luft over den djerve helts lumske drap i disse tonehærer. Det er døden som spilles, den uutgrunnelige døden som den lokker og skremmer.

Også her et av disse øyeblikk, da man enten man vil eller ikke, rives med av geniets ild og bøyer seg dypt for dets storhet.